Avdelinger i:
Melhus, Trondheim og Orkdal
Døgnvakt tlf. 72 87 10 22

Vigdal Historie

 

Vigdal begravelsesbyrå
 
Av Erik Tofte i samarbeid med to generasjoner av familien Vigdal  
 
Konrad Pedersen Vigdal ble født i 1895 på gården Vigdalsrønningen i Buvika og vokste opp der. Søskenflokken besto av fire brødre, og Konrad var den yngste. Allerede før han fylte 18 år reiste han til Amerika. Han ble der i fire år, men fant seg ikke til rette og reiste tilbake til Buvika og begynte som snekker sammen med eldstebroren, Sivert. Da falt det seg slik at de ble med på å bygge opp gården Rødde som hadde brent ned til grunnen våren 1918. Da Kinamisjonsforbundet ble eiere av Rødde noen år fra 1919, startet de opp folkehøgskole der, og Konrad ble elev i første kullet fra 1920.
Han hadde da blitt kjent med Emma Oline Ingebrigtsdatter Gaare som var født og oppvokst på Rødde. Hun var født i 1901, og var nummer fire av seks søsken. Emma gikk også folkehøgskolen det første året sammen med Konrad, og de to skulle etter hvert bli svært godt kjent. Emma hadde opplevd den svært dramatiske brannen i 1918 da hun med flammene bak seg hoppet ut fra loftsvinduet og fikk skadet ryggen.
 
Innvandrere til Melhus
Da Konrad var ferdig med skoleåret på Rødde i 1921, kjøpte han eiendommen Breidablikk for 26.000 kroner. Dette var på La’moen ved Melhus jernbanestasjon, nabo til det nyetablerte Samson fabrikker.
Tre år tidligere hadde Anders Rakbjørg fått utskilt denne tomta fra Me-Eggen og bygd hus, og han solgte eiendommen videre til Vigdal. Konrad betalte i flere avdrag, og siste avdraget allerede 13. februar 1922. 
Kvittering. Sidste afdrag, paa den af mig til Konrad Vigdal soldte eiendom Breidablik, kr. 2000,00 to tusinde kroner ærkjændes modtatt og hvorfor kvitteres.
Staxrud mølle den 13 – 2 – 1922. Anders Rakbjørg.
Konrad etablerte seg på Breidablikk i 1922. Han var fremdeles snekker, og han begynte blant annet å lage likkister. Dette utviklet seg til å bli begravelsesbyrå.
Sommeren 1923 giftet han og Emma seg.  
Dermed var det blitt en familiebedrift, Han snekret kistene, og hun sydde alt som skulle være innvendig i kista, svededuk, (til å legge over ansiktet til den døde) skjorter, puter og tepper.
Kistene ble tapetsert innvendig med filtstoff av papir. Fisklim ble smeltet i vannbad på ovnen og strøket på en del av lokket og strødd med skjellsand. Kista ble kvitmalt og påsatt fine lister og engler til pynt.
Konrad hadde solgt fra tomta Gustad til emissær Johannes Gustad (1871) og han ble en stødig medhjelper for både Konrad og Emma i mange år. Den neste medhjelperen som kom var Anton Løvås (1911). Han begynte hos Vigdal ca 1929 etter at han hadde gått på Rødde folkehøgskole. Han bodde hos Vigdal som et familiemedlem fram til han stiftet familie i 1938. Da sluttet han som fast medhjelper, men var tilgjengelig på kort varsel når det var behov for det i årene framover.
I løpet av ti år fikk Emma og Konrad sju barn. Det første barnet var Ragna i 1924. Hun døde 13 måneder gammel etter at hun sto og hoppet i senga og falt å slo hodet så hun døde av skadene. Barn nummer to var Ragnar i 1926 som døde tre måneder gammel. Dette var samtidig med at Konrad hadde tuberkulose og var på sykehus i Oslo over et halvt år, så denne sønnen fikk han aldri se. De tre neste barna var Ragnar 1927, Ingebrigt 1929, Anna 1931, Per i 1932 og Bjørg 1934.
Anna ble gift med Ivar Eriksson fra Meråker og bosatte seg i Trondheim, og Bjørg ble gift med Dagfinn Traasdahl og bosatte seg ved Rødde.
Økonomien i starten var slik at det krevdes oppfinnsomhet for at det skulle gå rundt. I den tida da lille Ragnar døde og Konrad var syk, fikk Emma Johannes Gustad til å snekre nattbord som ble solgt for å skaffe noen kroner.
 
Likbilen avløser hesten
Den første bilen Konrad hadde var en Ford som ble kjøpt så tidlig som i 1924 og ombygd til nærmest en varebil som også kunne brukes til likbil. 
Den neste bilen ble kjøpt i 1930-årene. Det var også en bil som ble brukt både til likbil og andre oppdrag. Den kunne også bli brukt til syketransport. Den hadde glassruter på sidene som ble tildekket med en slags seilduk som ble påknappet utvendig ved vanlig bruk. Ved kjøring til bisettelser og begravelser hadde bilen innvendige gardiner, men ellers ikke tildekket. Denne bilen ble beslaglagt av tyskerne, men dette beslaget ble kortvarig. Noen ”tipset” tyskerne om at bilen hadde blitt brukt til kjøring av noen med tuberkulose. Dermed ble bilen øyeblikkelig demobilisert på grunn av tyskernes frykt for sykdom. Denne bilen var i bruk til 1953. I slutten av trettiårene hadde Konrad drosjebil noen år for å spe på inntekten, men dette lønte seg dårlig.
Byråets naturlige distrikt i starten var Melhus, men etter hvert så kom oppdragene fra de fleste bygdene omkring. Det var til dels dårlige veier, og før i tida var det mange grinder. Da var det fint å ha med en unge til grindåpner, og det var jobb for Per og Bjørg da de var i rette alderen til dette. Det ble en gradvis overgang fra hest til bil. I sentrale strøk med gode veier var det som regel kurant med biltransport med likbil fra heimen til kirka. Men utover bygdene der de selv hadde hest, var det lenge nærmest en æressak og kjøre gårdens folk til graven med hest.
Veien ned Krobakken har alltid hatt en farlig innpåkjørsel ved Gjømsbrua. Men den eneste kollisjonen som Vigdalfamilien har hatt i krysset, er da Konrad med likbilen kolliderte med organist Sivert S. Øye. Da kan man si at de traff kjentfolk!
Til lenge etter krigen var det mange ganger umulig å komme med bårebil helt fram til enkelte utkanter. Da så de fleste ganske praktisk på problemet, og hest med vogn eller slede måtte ta første etappe fra heimen med den døde på siste reis. 
Det kunne selvfølgelig oppstå situasjoner som var lite ønskelig, det passet svært dårlig å kullseile på en slik tur. Etter at traktorene gjorde sitt inntog var det mange ganger slik transport som måtte til på nesten uframkommelige veier. En gang måtte båra med den døde kjøres på traktor med høysvans fram til bilvei, men denne transporten kunne også gjøres på en verdig måte.
 
Flytting til Oppheim i Krobakken
I 1934 ble tomta Nordkyn solgt fra Breidablikk til Ole Dahlshaug, og sju år senere, i 1941, solgte Vigdal Breidablikk til Samson fabrikker, og høsten 1942 flyttet byrået virksomheten til Oppheim i Krobakken. Eiendommen ble utskilt fra Lena. Dette var samme året som sønnen, Per, døde i lungebetennelse bare 10 år gammel, og Konrad hadde et nytt utbrudd av tuberkulose med opphold på sanatorium. 
I 1946 ble det bygd garasje, og to år senere uthus med plass til én gris og noen høner. Det ble sagt at Konrad var så glad i grisen. En ny gris var det sikkert hvert år, men den het alltid Simon. Konrad klappet og strøk den og stelte godt med den.
Likbilene ble fram til etter krigen kjøpt som chassis og oppbygd til formålet hos Berg karosserifabrikk på Byneset. Bjørg husker at hun var med broren Ragnar og leverte et chassis på Byneset. Hun kjørte da bil utover for å ta Ragnar (1927) med tilbake. Hun var over 18 år, men hadde ikke tatt førerkort ennå. Saken om kjøring uten førerkort til Byneset er for lengst foreldet. Denne bilen ble brukt til 1970.
Ved begravelser i gamle dager foregikk alt i heimen. Det startet tidlig på dagen og etter uttakkelsen ble båra kjørt rett til gravplassen. Senere ble kirka åpnet for det seremonielle, og fra etter krigen har de aller fleste seremonier foregått der.
Konrad kunne virke litt avmålt og stille utad, men i familiekretser var en spilloppmaker, og kunne drive med utøvelse av kunster som krevde både spenst og styrke. Det var flere som hadde sans for humor og treffende replikker i Melhus sentrum. En av de var Johannes Karlgård (1878). En gang Konrad og Johannes møttes, falt det seg slik at de kom på hver sin side av veien. Konrad sa at Johannes måtte komme over veien på sin side, men da svarte Johannes: ”Nei, de’jær æ itj, for du går bærre å ønske live’ tå følk for å tjen pæng, du!”.
Det ble sagt at de to bøkene Konrad likte best var Bibelen og Martin Kvennavika.
Han var avholdsmann all sin dag. Ved et besøk hos doktor Skagseth, ble han anbefalt å ta en liten sup konjakk om kvelden for helsas skyld. Dette ble litt problematisk og han valgte å unngå polutsalget i Prinsenkrysset for ikke å påtreffe sambygdinger. Han gikk til utsalget i Fjordgata og den første han gikk seg på i butikken var melhusbyggen Ole Bleke som arbeidet der! (Ole Bleke ble i familiekretser omtalt som Ole Pol).
 
Læregutter på liv og død
For både Ragnar (1927) og Ingebrigt (1929) var det naturlig å være med faren på alt arbeid i byrået fra ungdommen av. Det var Ragnar, den eldste av brødrene, som var påsatt til å lede bedriften videre. Selv om Ingebrigt ikke var tiltenkt å gå inn i byrået, var det en selvfølge og være med på alt. Det var snekring og maling av kister, binding av kranser og andre praktiske gjøremål,  og som 18-åring kunne han ta alt ansvaret ved å kjøre til heimen der det hadde vært dødsfall og stelle å legge den døde i kista. Dette krevde at en ungdom hadde sett hvordan den eldre generasjon gjorde det på en fin og verdig måte. Før i tida ble båra med den døde værende i heimen til begravelsen. Etter at det ble bårerom i kirka omkring 1960, ble den døde som regel kjørt dit. Fra tidlig på 1900-tallet var det et lite bårehus i tilknytning til Melhus sykeheim, men dette var til sykeheimens eget bruk. Dette var i bruk til bårerommet i kirka ble ferdig.
Ingebrigt begynte som bussjåfør i Trondheim omkring 1950, men bodde heime på Oppheim og var med på arbeidet i byrået når det var behov for det. På den tida var det unge damer som var med bussene som billettriser, og en av disse var Odveig Alice Raphaug (1934). Hun var oppvokst på Nidarvold. Mellom disse to utviklet det seg til mer enn kjøring og billettsalg, bussturene fikk livsvarige følger.
De ble gift, hun flyttet til Oppheim, og de fikk fem sønner. Geir (1953), Ketil (1957), Ragnar (1961), Ola (1967) og Øyvind (1974).
Ingebrigt var musikalsk og spilte flere instrumenter, ved behov kunne han også traktere kirkeorgelet. Han var en ildsjel i Melhus skolekorps, var med å startet det i 1960, og ledet og dirigerte korpset i 15 år. Korpset hadde 80 medlemmer på det meste.  De fire eldste sønnene  var med å spilte etter hvert som de vokste til. 
I 1950-årene var det Konrad, Emma og Ragnar som drev byrået. Ingebrigt var bussjåfør, men kunne trå til i byrået ved behov. Odveig gikk inn i den tradisjonelle mor- og husmorrollen.
 
Tragisk generasjonsskifte
Ragnar (1927), som var tiltenkt å lede byrået videre, var fullt beskjeftiget med dette arbeidet. Han hadde hovedansvaret for verkstedet, og i tillegg er det mange som husker ham som skolebussjåfør fra høsten 1956 da den nye sentralskolen ble tatt i bruk. Men Ragnars liv fikk en dramatisk slutt høsten 1959 da han omkom ved en jaktulykke i Vassfjellet bare 32 år gammel.
Ingebrigt sluttet på dagen som bussjåfør og gikk inn i byrået sammen med Odveig uten at bedriften hold stengt én eneste dag, og stengt har det aldri vært.
Denne ulykka tok faren svært tungt, og bare tre måneder senere døde han plutselig. Konrad, som hadde bygd opp byrået fra grunnen og ledet det på en måte som hadde skapt stor tillit i Melhus og bygdene omkring, døde 14. februar 1960, 64 år gammel.
Dermed måtte Emma brått ta hovedansvaret for byrået i ti år fram til Ingebrigt og Odveig tok over i 1970. Emma var en uvanlig sterk kvinne. Hun hadde opplevd å miste tre små barn, for så å miste en voksen sønn og ektemannen i løpet av noen måneder. I denne vanskelige tida kom igjen Anton Løvås tilbake og tok på seg alle slags oppgaver i byrået.
Samtidig ble Paul Nordbotn fast deltidsarbeider på verkstedet ved å snekre kister fram til ca 1970.
Fram til 1968 hadde tre generasjoner bodd under samme tak. Da ble et nytt bolighus bygd i tillegg til det opprinnelige. Ingebrigt med familie flyttet inn i det nye. Samme året ble det gamle verkstedet, garasjen og uthuset revet og erstattet med en driftsbygning med plass for kistelager, urnelager, lysestaker, kransestativ, og annet utstyr til bruk ved begravelser. Dessuten plass for tre til fire biler, tilhengere og annet tilhørende bilparken. 
Det har vært sedvane hos Vigdal at barn og ungdom har glidd inn i familieforetaket. 
Odveig, som hadde vært mor og husmor, gled også inn på samme måten. Omkring 1970 begynte hun å være mer med  i alle gjøremål, og hun ble ofte synlig i kirka ved begravelser. Og hennes engasjement skulle øke, mer enn hun selv rådde over.
Vigdal laget kistene selv fram til ca 1975, så var det en periode med halvfabrikata som byggesett. Noen av disse var utrolig nok laget av papp, sterke, lette og miljøvennlige. Disse pappkistene ble ikke brukt så lenge på grunn av følelsesmessig motvilje hos de som skulle gravlegge sine kjære. Det virket kanskje litt simpelt å legge den døde i en kiste av presset papp, selv om kistene var helt på høyde med solid utførelse og pent utseende. Siden slutten av 1990-årene har det vært ferdige kister av heltre. Byrået har hatt kistelager siden 1978, og videreselger kister til andre byråer. Dette gjelder også urner til kremasjoner.
I 1960-årene hadde byrået om lag 150 begravelser i året. Tjue år senere passerte det 200, og har nå kommet opp i ca 300.
Emma fortsatte i byrået tjue år etter at Konrad døde. Hun fikk et svært godt ettermæle for maten i minnesamvær, og dette holdt hun på med til hun var nesten 80 år. Det er fremdeles melhusbygger som kan mimre om Emma sitt sodd og den velsmakende sviskegrøten. Hun hadde også ordet i sin makt og kunne i tillegg både synge og spille i minnesamvær og andre sammenkomster. Hennes musikalske gener gikk i arv til etterkommerne. Emma døde i 1984, 83 år gammel.
 
Tredje generasjon med tradisjon og tillit
Ingebrigt ble ingen gammel mann. Han var syk i flere år før han døde i 1989, knapt 60 år gammel. Allerede i midten av 1970-årene hadde han i perioder opphold på sykehus i Oslo, og da fikk Odveig en bratt lærekurve med å overta hele ansvaret for byrået i periodene ved Ingebrigts fravær. Men det var likevel Ingebrigt som var byråets leder flere år framover.
Da hadde neste generasjon for lengst startet på livets skole i familiebedriften. Den skal tidlig krøkes – og så videre har vært en regel hos Vigdal.  Ketil (1957) var den som fra barnsben av var den mest aktive i byrået. Så kom Ragnar (1961), og deretter Ola (1967). Ketils yrkesvalg tok etter hvert en annen retning, så det ble Ragnar og Ola som fortsatte. Guttenes opplæring var praktiske ting som snekring og maling. Det å male labber var et begrep, og da skjønner vel leserne hva slags labber det var. Bilvask var det mye av, en bårebil skal være ren og ryddig. Det sies litt muntert at de vokste opp i en bårebil. Begrepet ”likbil” ble avløst av benevnelsen ”bårebil” etter 1960-årene.
Den mest alvorlige delen av læring var å være med i heimen etter et dødsfall på nedlegging og samtale med de etterlatte. Fram til de hadde vett nok til å sitte stille i ei krå i stua og lytte og lære, fikk de vente i bilen eller være ute med moderat leking uten unødig støy.
Fra omtrent 12-års alderen ble de med inn og var fullverdige læregutter, uten lønn, i omgang med mennesker i sjokk og sorg. 
Ragnar tok opp arven og gikk inn i byrået i sammen med foreldrene i 1983. Han hadde allerede da gjort karriere som musiker, mest kjent som trommeslager i bandet ”The Kids”. De laget låten ”Forelska i lærer’n” som gikk som en farsott landet rundt i mange år. 
Fire år senere, i 1987, kom også Ola med på heltid. Ingebrigts sykdom forverret seg disse årene, og to år senere døde han. Dermed var det Odveig og de to sønnene som drev byrået videre. Både med sin egen og andres sorg i det daglige liv.
I 2002 tok Ragnar og Ola over byrået. Dette var 80 år etter at farfaren startet opp på La’moen. Odveig kunne trappe ned, men fortsatte som medhjelper i flere år til. Nå har også fjerde generasjon prøvd seg, uten at noen har bestemt seg sikkert for framtida.
I dag er Ingrid Syrstad ansatt på heltid, og Per Otto Lilleberg på deltid.
De fleste oppdragene er i Melhus, men også mange i Trondheim og Skaun. Etter at de tok over Orkdal begravelsesbyrå i 2005 er området betydelig utvidet.
Tjenestene som byrået leverer har utviklet seg gjennom tidene. I starten var det levering av kiste som utgjorde det meste sammen med eventuell leie av likbil, men plakaten fra ca 1930 viser at byrået allerede den gangen leverte flere tjenester enn dette. 
I gamle dager da alt foregikk i heimen betydde ordet ”minnesamvær” noe annet enn nå. Nå holdes som regel minnesamværene i hus utenfor heimen, og byrået tar også på seg å organisere dette.
Nå er hovedoppgaven å la de etterlatte komme med sine ønsker om hvordan de vil ha begravelsen, og oppfylle disse ønskene så langt det overhodet lar seg gjøre.
Mens Konrad hadde én varebil som ble brukt til all slags kjøring i byrået, så ble etter hvert bilparken utvidet. I dag har byrået to bårebiler med kors eller annet symbol på taket som utelukkende brukes i bisettelser og gravferd. I tillegg er det to varebiler til det øvrige transportbehov. 
I 2013 er det  91 år siden byrået startet, og de siste 71 år har de vært på samme sted.
 
Kilder:
Bygdebøker for Melhus og Norges bebyggelse.
Bilder og dokumenter fra Odveig Vigdal, Bjørg (Vigdal) Traasdahl og Anna (Vigdal) Eriksson. Samtaler med de samme tre damene, og i tillegg med brødrene Ragnar og Ola Vigdal.